Det er litt av en gjeng, de venstreorienterte lederne som har nådd presidentembetene i så mange latinamerikanske land, og som har utfordret så mange vedtatte politiske sannheter.

Nicolás Maduro gjør sitt ytterste for å fylle sin superkarismatiske forgjenger Hugo Chávez sine sko i Venezuela, og å skape en «sosialisme for det 21. århundret». Cristina Fernández i Argentina har siden 2007 renasjonalisert pensjonsfondene og oljefirmaet YPF, innført homoekteskap og gjort sitt beste for å knekke det private mediemonopolet Clarín. Andre går mer forsiktig frem, eller har ennå ikke fått prøvd seg skikkelig. Men hvilken bakgrunn de har! Dilma Rousseff i Brasil og Michelle Bachelet i Chile har deltatt i illegale motstandsbevegelser, sistnevnte flyktet til Øst-Tyskland hvor hun var fem år i eksil. Daniel Ortega i Nicaragua, Salvador Sánchez Ceren i El Salvador og José Mujica i Uruguay slåss alle i væpnede motstandsgrupper mot USA-støttede diktaturer. Sistnevnte, «Latin-Amerikas Nelson Mandela», satt 15 år i fengsel. I to og et halvt år befant han seg i en brønn, hvor han fikk tiden til å gå med å leke med insekter. På grunn av mørket der nede må han fortsatt bære solbriller når han er ute i sin slitne VW Boble.

José Mujica, «Latin-Amerikas Nelson Mandela», satt 15 år i fengsel. I to og et halvt år befant han seg i en brønn, hvor han fikk tiden til å gå med å leke med insekter.

Å fortolke nær historie er vanskelig. Når vi studerer eldre hendelser, hjelper avstanden oss å få perspektiv på ting. Tiden filtrerer bort uvesentlighetene, viser hva og hvem som virkelig satte spor. Den gir oss en følelse av oversikt. Men kanskje vil fremtidens historikere skrive at man i Latin-Amerika hadde en venstrebølge som startet i 1999, da Hugo Chávez ble president i Venezuela, eller rundt 2002-2003, hvor den samme Chávez var blitt radikalisert etter å ha overlevd et USA-støttet statskupp, og den tidligere fagforeningslederen «Lula» da Silva vant makten i det folkerike Brasil (senere ble kallenavnet «Lula» en del av hans offisielle navn). I årene som fulgte, skulle de to og deres allierte dominere politikken i Sør-Amerika, og ha betydelig innflytelse i Karibia og Sentral-Amerika.

Kuppet mot Manuel Zelaya i Honduras i 2009, en alliert av Venezuela, setter en symbolsk stopper for endringene, både i tid og geografisk. Lengre sør kom venstrenasjonalisten Ollanta Humala til makten i Peru i 2011, men da etter å ha inngått betydelige kompromisser med den tradisjonelle politiske klassen. Men med så mange venstreorienterte ledere ved makten, kan man egentlig si at bølgen er forbi? Og de siste valgresultatene i Chile, El Salvador og Costa Rica peker da vitterlig mot venstre? Jeg vil vende tilbake til fremtidsutsiktene, men vil først forsøke å besvare et helt grunnleggende spørsmål: Hva har disse bevegelsene egentlig utrettet gjennom de siste femten årene?

De nye velferdsstatene
La oss ta mitt svar først, som jeg etterpå vil underbygge: Latin-Amerika har gått mot økt velferd og mer inkluderende demokrati. En har delvis stoppet og noen steder skrudd tilbake den nyliberalistiske politikken. I forholdet til USA har det funnet sted en revolusjon.

Først vil jeg begrunne påstanden om velferd, selv om den ikke er den mest kontroversielle. De som har fulgt med på regionen det siste tiåret, vil være kjent med at det brasilianske regjeringspartiet PT har hatt stor suksess med Fome Zero, en plan for null sult. Den viktigste komponenten er Bolsa Familia, som skal ha løftet 36 millioner personer ut av ekstrem fattigdom. Dette programmet har egentlig eksistert siden 1995, men ble utvidet til nasjonalt nivå i 2003. Mottakerne får pengestøtte mot at barna går på skole og til helsesjekk.

Den viktigste komponenten er Bolsa Familia, som skal ha løftet 36 millioner personer ut av ekstrem fattigdom.

Som resultat av suksessen har liknende programmer blitt innført eller utvidet i mange naboland. Erfaringen fra Brasil har vært med på å endre forventningene til hva en moderne, latinamerikansk stat har for forpliktelser, den har presset politikken i regionen mot venstre.

Også andre velferdsordninger skal nevnes. Bolivia og Peru er eksempler på land som har innført minstepensjon for sine fattigste eldre. Begge landene, samt Ecuador, har innført eller utvidet eksisterende skolematprogrammer, for å bedre ernæringssituasjonen og gjøre det mer attraktivt å gå på skole. En medvirkende faktor til at programmene har vært mulige er at en har delnasjonalisert naturressurser, innført økte skatter for utenlandske selskaper (fra 13 prosent til 87 prosent i Ecuadors oljesektor), og/eller gjennomført tiltak for å hindre skatteunndragelse.

Venezuela har gått lengst i å bygge ut offentlig velferd. Som et resultat har en i følge FNs tall halvert prosentandelen av befolkningen som lever i fattigdom. Høye oljeinntekter har vært en forutsetning for mye av velferden og den økonomiske ekspansjonen – BNP er mer enn tredoblet siden 1999 – men kan ikke alene forklare resultatene. For det finnes saktens oljerike land hvor de fattige ikke har merket forskjell i sin livssituasjon de siste tiårene.

Venezuela har gått lengst i å bygge ut offentlig velferd. Som et resultat har en i følge FNs tall halvert prosentandelen av befolkningen som lever i fattigdom.

Men flere enn disse fem landene har styrket sine velferdsordninger. Nicaraguas president Daniel Ortega nevnes knapt av internasjonal venstreside, trolig mest på grunn av hans allianse med den katolske kirken, og ekstremt restriktive abortpolitikk. Men når han gikk fra 38 prosent i 2006 til 63 prosent oppslutning i 2011, er det fordi han har oppfylt sine valgløfter. I kampen mot sulten har fattige fått utdelt husdyr og utstyr til matproduksjon, gratis helsestell og utdanning. Det har blitt opprettet 120.000 barnehageplasser. Fra 2009 til 2013 klarte Nicaragua å redusere kronisk underernæring fra 22 prosent til 11,6 prosent.

FN-institusjonen CEPAL sier at det er et foregangsland i å redusere sosiale forskjeller, skjønt det kan sies om flere av de nevnte landene, som har liknende resultater. For mer om reduksjon av økonomiske skiller, se Benedicte Bulls artikkel «Mindre ulikhet i Latin-Amerika».

Viderefører den demokratiske revolusjonen
Venstrebølgen kan ses på som en videreføring av en demokratisk revolusjon som begynte med militærdiktaturenes fall på 1980-tallet.

USA støttet under den kalde krigen markedsvennlige, autoritære regimer i store deler av Latin-Amerika, for å demme opp mot kommunismen. Noen vil her se en parallell til hvordan Sovjetunionen tilsvarende innsatte og/eller støttet autoritære regimer i Øst-Europa.

Uten grunnleggende velferd og et minimum av sosial rettferdighet ble demokratiet ofte et «folkestyre for de få».

Det var selvsagt formidable fremskritt at det ble slutt på forfølgelsen av annerledestenkende i land som Argentina og Chile, at dødsskvadronene i Sentral-Amerika for det meste ble oppløst og at en fikk frie valg. Men uten grunnleggende velferd og et minimum av sosial rettferdighet ble demokratiet ofte et «folkestyre for de få». I Venezuela var det mange som ikke én gang hadde ID-kort og dermed ikke kunne stemme, eller som ikke så noe poeng idet fordi kandidatene representerte de samme idéene og den samme eliten. I Colombia og andre land har det vært klager på at fattigfolk ikke har tid eller råd til å ta seg frem til valglokalene. Det er vanskelig for en analfabet å lese en avis, og vanskeligere å forfatte et leserbrev. Den som er dårlig informert, som ikke forstår hvordan samfunnet henger sammen, blir lettere offer for såkalt bondefangeri fra skruppelløse politikere.

Den cubanske alfabetiseringsbrigaden Yo sí puedo er i så måte et viktig tiltak, den har alt bidratt til å gjøre Venezuela, Bolivia og Nicaragua teknisk frie for analfabetisme.

Skeivt fordelt ytringsmakt
Ytringsmakt er ofte svært ulikt fordelt i latinamerikanske samfunn. Situasjonen kan ikke helt sammenliknes med den vi har i Norge, med pressestøtte til alternative medier, en etablert praksis med tilsvarsrett hvis en blir feil gjengitt i media, Pressens Faglige Utvalg og statlige fjernsynskanaler som kan utgjøre en motvekt til de pengestyrte. Når et privateid mediekonsern kontrollerer 75 prosent av reklameinntektene og uten skrupler forsøker å fremme en bestemt politisk agenda, har den som måtte noe mene noe annet begrensede muligheter til å få frem sitt budskap [1]. Ofte gjelder det selv landets president: Lula da Silva hadde for eksempel, som fagforeningsmann og sosialist, de viktigste mediene mot seg frem til sin avgang i 2010. Det hadde også Chávez, og det har i stor grad også etterfølgeren Maduro.

Nettopp slike skjevforhold blir nå utfordret med en ny mediepolitikk som skal sikre økt mangfold i land som Argentina, Uruguay, Venezuela, Ecuador og Mexico (sistnevntes regjering regnes ofte som nyliberal, men reformene er nok et resultat av at venstresiden har satt monopolisering i mediesektoren på dagsorden). Også i Peru har presidenten antydet at noe vil bli gjort med eierkonsentrasjonen. Merk: Noen av disse lovene slår fast at en tredel av media skal være private, en tredel offentlige og en tredel eide av lokalsamfunnene.

Machokultur og rasisme har også vært hindre for inkluderende demokrati. Kvinnelige statsledere i land som Brasil, Chile, Jamaica og Costa Rica de siste årene reflekterer en tendens.

Utdanning, bedre ressursfordeling og medielover altså. Men machokultur og rasisme har også vært hindre for inkluderende demokrati. Kvinnelige statsledere i land som Brasil, Chile, Jamaica og Costa Rica de siste årene reflekterer en tendens. Men mange land har også en urbefolkning som i praksis var ekskludert fra maktposisjoner. En reportasje i BBC Mundo (21. februar 2014), påpeker at mange cholitas, kvinner med urfolkbakgrunn, under den tidligere kokabonden Evo Morales, president siden 2006, har gått fra fattige hushjelper til å få reell innflytelse i samfunnet. De samme personene som for få tiår siden kunne bli nektet adgang til offentlige parker, taxier eller restauranter bare på grunn av sin klesdrakt og sitt utseende, kan i dag dukke opp som advokater eller programledere på fjernsyn, bemerker BBC.

Flere land har også prøvd å supplere det tradisjonelle, representative demokratiet med mekanismer for deltakende demokrati. Eksempler kan være forsøkene med deltakende budsjettering i Porto Alegre i Brasil, kommunerådene i Venezuela (som fungerer som en parallellstruktur til staten, og som en motvekt og et supplement til denne), eller tilbakekallingsvalgene i samme land som gjør det mulig for befolkningen å avsette politikere som gjør en dårlig jobb. Også under grunnlovsprosessene i Venezuela, Bolivia og Ecuador ble aktiv, folkelig deltakelse vektlagt. Denne ble ofte kanalisert gjennom sosiale bevegelser. Grunnlovsprosessene er symbolsk viktige fordi staten så og si gjenfødes som resultat av folkets deltakelse, og ikke bare fra en elite, som før har vært tilfelle.

Angriper nyliberalismen
De venstreorienterte regjeringene utfordrer ofte nyliberalismen eller «rovdyrkapitalismen» i ord. I varierende grad utfordrer de også denne formen for kapitalisme i handling.

Da Cristina Fernández nasjonaliserte spansk oljeutvinning i Argentina for noen år siden, gav det internasjonale nyhetsoppslag, men under forgjengeren og ektemannen Néstor Kirchner hadde en alt styrket statens stilling innen postvesen, jernbane, vanndistribusjon og luftfart.

Brasil har ikke gått så langt, og er på mange måter et motsetningsfullt tilfelle. Lula da Silva utfordret rådende økonomisk tenkning da han sa at en ikke lengre kan basere seg på å vokse for senere å omfordele, men at en snarere må omfordele for å vokse. Men han hadde ikke det største handlingsrommet, noe jeg kommer tilbake til senere. I følge sosiolog og statsviter Emir Saders fremstilling var mye av den økonomiske politikken i hans første periode (2002-2006) en videreføring av den som forgjengeren Fernando Henrique Cardoso førte. Cardoso var nyliberalist, men ikke hadde klart å presse gjennom alle reformene han ville, i et land med en betydelig venstreopposisjon. I andre perioden (2006-2010) begynner myndighetene å styrke statens kapasitet til å regulere økonomien og den styrker statlige investeringer.

Det skal sies at Lula videreførte høyrepolitikk på andre områder, for eksempel i det eksportrettede jordbruket hvor genmodifisert soya er en viktig vare. Dette har blitt kritisert av de jordløses bevegelse MST. Dilma Rousseff advarte i 2011 om at det fortsatt finnes 16 millioner brasilianere som lever i ekstrem fattigdom. Hennes regjering har møtt utfordringen med nye sosiale programmer, men i liten grad med dypere strukturelle reformer.

Så har man regjeringer med mer radikal retorikk, som sier de vil avskaffe selve kapitalismen.

Sosisalisme for det 21. århundret
Venezuela er selvsagt det landet som tydeligst eksemplifiserer denne tendensen. Hugo Chávez erklærte for ti år siden at en sosialisme for det 21. århundret er målet. Men også Rafael Correa leder det han kaller for en medborgerrevolusjon (Revolución Ciudadana), og har sosialisme for det 21. århundret som målsetning. I Nicaragua snakker Ortegas parti FSLN om revolusjon, sosialisme og kristendom. Sist ute er El Salvadors FMLN som lover en type sosialisme med lokale kjennetegn.

Et eller flere isolerte elementer av marked eller kapitalisme i økonomien betyr ikke i seg selv at økonomien på et overordnet eller helhetlig plan er kapitalistisk.

Nå skal det sies at ordet sosialisme kan brukes på mange vis. I USA betegner en gjerne Norge som sosialistisk. Kina kaller seg sosialistisk, det gjorde også østblokklandene. For Venezuelas del synes sosialisme på et økonomisk plan å innebære at fellesskapet skal ta over de strategiske virksomhetene i samfunnet. En aksepterer små og mellomstore private bedrifter, en aksepterer marked av et visst omfang. Et eller flere isolerte elementer av marked eller kapitalisme i økonomien betyr ikke i seg selv at økonomien på et overordnet eller helhetlig plan er kapitalistisk. Økonomen Rafael Correa sier at en av de store feilene til revolusjonære i det forrige århundret var nettopp avvisningen av markedet.

Venezuela har statliggjort en rekke bedrifter, for eksempel oljeraffinerier, deler av bankvesenet, viktige stål og sementfabrikker, landets største teleselskap, et stort elektrisitetsfirma og noen firmaer som driver med matproduksjon. Staten har også opprettet nye virksomheter, for eksempel 22.000 markeder og supermarkeder hvor varer selges til regulerte priser. Slik gjør en inntog i sektorer hvor private tradisjonelt har vært dominerende. I tillegg gikk Chávez for noen år siden inn for at 30 prosent av befolkningen skulle arbeide i private kooperativer hvor medeierne deler fortjenesten seg i mellom. Slike kooperativer så man på som en form for sosialistisk eiendom på lik linje med statsbedriftene. Dette prosjektet synes å ha stoppet noe opp. Den kapitalistiske sektoren dominerer fortsatt. For eksempel er de tre største tv-kanalene privateide (og alle kritiske til regjeringen). Men en har lagt om store deler av økonomien, og for få år siden sa Chávez at landet befant seg i en førsosialistisk fase.

Bolivias visepresident Álvaro García Linera sier også at målet er et sosialistisk samfunn. Men han mener at Bolivia ikke er klart for dette, det trengs nesten et halvt århundre til med kapitalistisk utvikling først. Han støtter seg således på en tradisjonell, noen vil si firkantet, fortolkning av marxismen hvor en moden kapitalisme ses på som en forutsetning for en overgang til sosialisme. Men i tillegg til å styrke statlig kontroll med naturressurser, har en alt tatt over et teleselskap, energiselskaper, jernbane, flyplasser, samt noen industriforetak.

Daniel Ortega, trass i sin antikapitalistiske retorikk, sier at tidspunktet ikke er det rette for å legge seg ut med internasjonal kapital ved å gjennomføre nasjonaliseringer, og har holdt på frihandelsavtalen med USA selv om en har gått inn i de radikale ALBA-samarbeidet. Vil han gå lengre nå som to av nabolandene – El Salvador og Costa Rica – går mot venstre?

Det skal understrekes tydelig at ekspropriering av privat eiendom ikke er eneste måte å styrke statens stilling i økonomien. En kan opprette nye statsforetak (som matmarkedene Mercal i Venezuela, en ny statlig tv-kanal og et jernbaneselskap i Ecuador, og de nye statlige flyselskapene i Bolivia og Venezuela) eller en kan rekapitalisere og gjenreise gamle. I Ecuador har økte skatteinntekter blitt brukt til å tredoble bevilgningene til helse og utdanning.

Uruguays president José Mujica kritiserte sin allierte og venn Hugo Chávez for det han mener er en for statssentrert sosialisme, som ville føre til byråkratisering. Om overdreven statliggjøring uttalte han i 2009 at «Den filmen har vi alt sett (…) Og det handler ikke om å gå over til å støtte kapitalismen. Det handler om å finne en annen vei til sosialismen». Hvordan skal så en postkapitalistisk økonomi organiseres? Vel, Mujica har for eksempel foreslått å innføre begrensninger på hvor mange hektar jord en kan eie, en politikk som minner om Jugoslavias markedssosialisme under Tito. Også Raúl Castro står for en liknende posisjon. På Cuba tillates nå marked og privatbedrifter i et visst omfang, men en legger begrensninger på deres størrelse og muligheter for kapitalakkumulasjon.

En kontinental revolusjon
Om så ingen land har fullført noen sosialistisk revolusjon, og bare ett land kan sier å ha kommet et godt stykke på vei, så har det funnet sted en annen revolusjon under disse årene.

Jeg tenker da på forholdet mellom Latin-Amerika og USA. Kina, Russland, India og andre aktører utenfor regionen sin styrkede posisjon har vært med på å gjøre dette mulig. Men skiftet i forholdet mellom Latin-Amerika og USA ville ikke ha blitt noe av om det ikke var for de initiativene for integrasjon og regional selvstendighet som har blitt tatt i Latin-Amerika.

Om så ingen land har fullført noen sosialistisk revolusjon, og bare ett land kan sier å ha kommet et godt stykke på vei, så har det funnet sted en annen revolusjon under disse årene.

Den bolivariske alliansen for folkene i vårt Amerika (ALBA) er et eksempel. Det er en integrasjonsmekanisme som ble etablert av Cuba og Venezuela i 2004, nå med ni medlemsland. De fem største er Venezuela, Cuba, Bolivia, Ecuador, Nicaragua. Utviklingsbanken Banco del ALBA, samt den større Banco del Sur – hvor også Mercosur-landene Brasil, Argentina og Uruguay er med – har begge en mer inkluderende tilnærming til utvikling enn Det internasjonale pengefondet (IMF). Dette har skapt en ny situasjon for land som går mot venstre da de nye regjeringene slipper å forholde seg til IMFs privatiseringskrav. Snarere kan de forvente økonomisk støtte til å gjennomføre en «rød» politikk.

I 2005 senket en gruppe latinamerikanske regjeringer, herunder Venezuela og Brasil, det som skulle bli verdens største frihandelsavtale, ALCA.

De siste årene har de satt Organisasjonen av amerikanske stater (OEA) på sidelinjen gjennom opprettelsen av et nytt, latinamerikansk forum for multilateral dialog: CELAC. OEA har hovedsete i Washington D.C. og ble under den kalde krigen sett på som et redskap for amerikansk utenrikspolitikk i Latin-Amerika. Cuba ble ekskludert i 1962. I CELAC er situasjonen på en måte motsatt: Den har 33 medlemsland med 590 millioner innbyggere, herunder Cuba, men USA og Canada får ikke være med. Da medlemslandene var samlet på toppmøte i Havanna i januar, inneholdt slutterklæringen varm omtale av Hugo Chávez, «en utrettelig humanist og drivkraft for latinamerikansk og karibisk forening, som slåss mot sosial eksklusjon, fattigdom og fremmet helhetlig utvikling i regionen».

Luis Guillermo Solís, som er statsviter og Costa Ricas kommende president, vil trolig søke å plassere landet mellom det radikale ALBA på den ene siden, og frihandelsorganisasjonen Alianza del Pacífico[2] på den andre. Men han fremhever betydningen av å jobbe innenfor CELAC, og mer påfallende, han uttaler at unionen ble opprettet som resultat av den radikale ALBA-alliansens arbeid (El País, 5. februar 2014). David mot Goliat, altså: USA har prøvd å ta knekken på Cuba i femti år, og så blir de mer eller mindre sparket ut fra Latin-Amerika av Fidel Castro og hans disippel Hugo Chávez.

Et (delvis) felles prosjekt
Det har ofte blitt tegnet et bilde av Brasil som den ledende kraft i en «lyserød» blokk, mens ALBA-alliansen med Venezuela i spissen representerte en mer radikal venstreside i konflikt med førstnevnte. Mange av opplysningene her kan tolkes som en bekreftelse på dette bildet.

Men selv om det finnes ideologiske forskjeller og helt sikkert mange interessemotsetninger, vil de som skriver fremtidens historiebøker kanskje vurdere likhetene som like viktige som forskjellene. Regjeringspartiet PSUV i Venezuela er medlem av Foro de São Paulo, som Da Silva og Rousseffs parti PT etablerte i 1990, og som fungerer som et forum for ideologisk diskusjon og koordinering av politiske fremstøt. Lula da Silvas uttalelse til Der Spiegel i 2008 om at hans rival Hugo Chávez var den beste presidenten Venezuela har hatt på hundre år, bryter med de dominerende medienes bilde av to nærmest antagonistiske skikkelser. Som Eirik Vold påpeker i sin sterkt lesverdige bok Hugo Chávez. Revansjen, var de to lederne var i stor grad avhengige av hverandre. Chávez presset grensene for hva som var mulig, fungerte som en spydspiss som utvidet venstrepolitikkens mulighetsrom, mens Lula gav ALBA-landene legitimitet som seriøse aktører og fungerte som en slags buffer mot USA.

Lula da Silvas uttalelse til Der Spiegel i 2008 om at hans rival Hugo Chávez var den beste presidenten Venezuela har hatt på hundre år, bryter med de dominerende medienes bilde av to nærmest antagonistiske skikkelser.

Så langt synes denne relasjonen stort sett å ha blitt videreført under Nicolás Maduro og Dilma Rousseff. Chávez, Maduro, Lula da Silva og Rousseff representerer alle samme visjon, selv om metoder og retorikk varierer: Selvstendighet overfor nord, sosial fordeling og utvikling, og søken etter en ny modell hvor menneskets behov står i sentrum, ikke kapitalen.

Deler av europeisk venstreside kritiserer de to brasilianske presidentene. Disse analysene overser noen ganger de objektive betingelsene som bestemmer hvor høyt en faktisk har anledning til å reise den røde fanen. Brasils utgangspunkt var som nevnt ikke det samme som Argentina og Venezuela. Brasil har ikke Venezuelas oljeressurser. En fiendtlig kongress og høyrestyrte delstater med betydelig selvstyre begrenset handlingsrommet.

Europa som museum
For noen år satt jeg på en benk i Havanna og leste et intervju med den spanske visesangeren Luis Eduardo Aute i kulturavisen La Calle del Medio. «Europa er et museum», uttalte han, og jeg tenkte på reportasjer som beskriver nettopp landet jeg var i som et museum, med gamle amerikanske biler og en samfunnsmodell som har gått ut på dato. Men Aute trakk frem Latin-Amerika, om enn ikke Cuba spesifikt, som et nytt skapende sentrum.

Eduardo Galeano, forfatteren fra Uruguay, sier at vi europeere har vansker med å forstå at noe nytt kan komme fra det vi er vant til å tenke på som periferi. Gjennom århundrer har andre tatt etter Europa. Vi leser alt inn i egne forståelsesrammer, og går glipp av hele bildet.

Eduardo Galeano, forfatteren fra Uruguay, sier at vi europeere har vansker med å forstå at noe nytt kan komme fra det vi er vant til å tenke på som periferi.

For noen går Latin-Amerika i retning av sosialdemokrati. Men det er ikke uproblematisk å bruke slike europeiske begreper på politiske bevegelser i en annen verdensdel. «Sosialdemokrati» betyr dessuten noe helt annet enn den gangen Lenin kalte seg sosialdemokrat (!) eller i norsk etterkrigstid. Venstrebevegelsene i Latin-Amerika minner lite om dagens europeiske sosialdemokrati. Det finnes paralleller til både sosialdemokratiet i etterkrigstiden og til Lenins prosjekt, men også viktige forskjeller.

Venstrebevegelsene som denne teksten tar for seg har andre røtter, andre erfaringer, andre inspirasjonskilder. De viser til frigjøringshelter fra kampen mot koloniveldet og mot nordamerikansk nykolonialisme: Simón Bolívar, Francisco de Miranda, Túpac Katari, José Martí, Augusto César Sandino og mange flere. I noen land er en influert av latinamerikansk populisme i etterkrigstiden og senere, som Juan Perón eller Juan Velasco Alvarado i Peru. Hugo Chávez nevnte Bolívar, Rousseau, Trotskij, Mao, Lenin, «Che» Guevara, Allende, Fidel Castro, og så videre om hverandre, samtidig som han viste til frigjøringsteologi og til østlig, spirituelt fundert sosialisme (PROUT) ved én anledning. Neppe fordi han var ideologisk forvirret, som mange europeere trodde, men i et forsøk på å hente det beste fra ulike tradisjoner og samtidig knytte til seg ulike venstrebevegelser rundt om i verden. Det fikk han til.

I Bolivia bygger en videre på urfolkenes kollektivistiske tradisjoner, der og i Ecuador har en inkorporert begrepet Buen Vivir i grunnlovene, som vektlegger sosial, miljømessig og spirituell rikdom på linje med den materielle.

Det stiller målet om 1 prosent bistand fullstendig i skyggen, for eksempel når Venezuela gir olje til seksten land for førti dollar fatet, eller når Cuba behandler over to millioner latinamerikanere gratis for grå stær og andre øyesykdommer.

Motsatt vårt sosialdemokrati har disse venstreregjeringene en antikolonialistisk retorikk og går hardt ut mot europeisk og nordamerikansk imperialisme. De har også et annet syn på integrasjon og solidaritet. ALBA er en nyvinning som har lite til felles med for eksempel. EU. Det stiller målet om 1 prosent bistand fullstendig i skyggen, for eksempel når Venezuela gir olje til seksten land for førti dollar fatet, eller når Cuba behandler over to millioner latinamerikanere gratis for grå stær og andre øyesykdommer. Dette gir selvsagt også uttelling i form av innflytelse. Byttehandel blir brukt for å fremme komplementær utvikling, hvor en gjør seg mindre avhengig av den kapitalisme og dollar. Leger for olje er det mest kjente eksemplet.

Latin-Amerika har blitt et slags kreativt tyngdepunkt for internasjonal venstreside. Eksempler på nytenkning kan være Yasuni-initiativet om å la oljen i ecuadoriansk Amazonas ligge mot at de rike landene betaler det Ecuador taper på dette (selv om initiativet ble droppet grunnet manglende interesse fra land som Norge); Hugo Chávez videreutvikling av det tradisjonelle maktfordelingsprinsippets ved å tilføre to nye institusjoner, én av dem er såkalte kommuneråd som er tenkt som både et supplement til og en motvekt til staten, og slik hindre at den blir for altdominerende i et sosialistisk samfunn; Uruguays forsøk på å redusere organisert kriminalitet og narkotikamisbruk ved å sette i gang statlig produksjon av marihuana og å selge produktet i kontrollerte former; etableringen av empresas grannacionales eller flerstatlige selskaper i ALBA-landene som skal utfordre de multinasjonale gigantene og som for eksempel markedsfører medisiner til under markedspris. Det foregår også eksperimenter med andre, nye eierskaps- og driftsformer.

To scenarier
Det nye bevegelsene mistet en viktig ideologisk og politisk leder ved Chávez’ død i 2013. Det er sannsynlig at Maduro vil overleve turbulensen i Venezuela på kort sikt. Myndighetene har gitt etter for noen av opposisjonens mest fornuftige krav og fremstår for mange som den moderate part etter at deres motstandere avviser fremstøt om forhandlinger, og rettsvesenet har startet straffeforfølgelse av politifolk som har brukt vold mot demonstranter. Et nær samlet Latin-Amerika har støttet Venezuela, inkludert den nyvalgte Michelle Bachelet i Chile.

Problemene i Venezuela, kombinert med fjorårets protester mot Dilma Rousseff i Brasil, har imidlertid gjort det mulig å forespeile seg et scenario hvor venstresiden mister grepet om regionen. Brasil er en tungvekter og enhver høyredreining der betyr en innskrenkning av andre venstreorienterte regjeringers handlingsrom. Venezuela, på sin side, bidrar sterkt med olje til sine allierte og støtte til sosiale prosjekter i hele Latin-Amerika; de har for eksempel gitt mer utviklingshjelp til Haiti de siste årene enn USA. Venezuelanske oljepenger har i smurt integrasjonsprosessene i regionen. Det har også USA fått med seg, og investerer derfor 15 nye millioner dollar på undergravingsvirksomhet i Venezuela. Selv om det skal godt gjøres at de klarer å felle Maduro på kort sikt, kan videre uro svekke landets stilling i regionen.

Likevel: Et tilbakefall for venstresiden er ikke det mest sannsynlige scenariet.

Samtidig, og dette er det andre som kan skrive mer presist om enn undertegnede, hjelper det neppe at veksten i latinamerikansk økonomi har begynt å avta. Likevel: Et tilbakefall for venstresiden er ikke det mest sannsynlige scenariet.

Motparten sliter med et imageproblem. Statene som fortsatt er styrt av mer eller mindre høyreorienterte regjeringer er Mexico, Guatemala, Honduras, Panama, Colombia og Paraguay. Alle forbindes i større eller mindre grad med brudd på menneskerettighetene, og mange av landene stikker seg ut som alt annet enn demokratiske foregangsland: I Mexico ble trolig venstrepartiet PRD holdt unna makten gjennom valgjuks i 2006 og narkokrigen truer med å underminere statens institusjoner, Colombia er på verdenstoppen i antall drap på fagorganiserte, i Honduras kom høyresiden til makten gjennom et militærkupp i 2009, og i Paraguay ved et «parlamentarisk kupp» i 2012.

En ny rød bølge
Og viktigere: De siste månedene har det funnet sted flere hendelser som kan markere en revitalisering av den røde bølgen, eventuelt en ny rød bølge. Vi har nylig vært vitne til innsettelsen av Michelle Bachelet i Chile, denne gang backet av en hakket mer radikal koalisjon, Nueva Mayoría, hvor blant andre kommunistpartiet inngår. Hun lover blant annet å innføre gratis høyere utdanning og endringer i Augusto Pinochets grunnlov. Samtidig vant Salvador Sánchez Ceren valget i El Salvador. Hans parti – den tidligere geriljaen FMLN – vant også forrige valg. Men den gang var det med en mindre radikal presidentkandidat, Mauricio Funes, som ikke var medlem av partiet og som var ment som en slags overgangsfigur i et land hvor revolusjonsfrykten fortsatt står sterkt bare vel to tiår etter borgerkrigens slutt. Sánchez Cerens seier, som knapt har fått noen oppmerksomhet i Norge, kan potensielt bety nytt liv for ALBA, som ble svekket med tapet av Honduras som medlemsland i 2009.

I Costa Rica, en tradisjonelt USA-vennlig bastion, vant nettopp Luis Guillermo Solís valget. Han engasjerte seg tidligere mot frihandelsavtale med USA, men sier nå at man må akseptere den som en realitet. Samfunnsviteren Amaru Barahona skriver at en likevel kan vente en litt mindre rå nyliberal politikk, strengere betingelser for utenlandsinvesteringer, og at Solís trolig vil være «litt mindre underdanig overfor gringoene» enn sine forgjengere.

Panamá, som ligger like sør for Costa Rica og har en av de mest høyreorienterte regjeringene i Latin-Amerika, har valg 6. mai. En kandidat fra regjeringspartiet kan bli valgt, men sentrumspartiet PRD ligger tett i hælene på ham. De ønsker et nøytralt Panama, en diplomatisk måte å si at de ønsker et Panama som er mer uavhengig fra USA.

I Colombia er det valg bare to uker etterpå. Det er et land som har bevegd seg fra høyre i retning sentrum og som har fått et noe bedre forhold til sine naboer.

Den som kjenner geografien vil kunne forestille seg hvordan Colombia, som er et stort land og en strategisk brikke i det storpolitiske spillet, snart kan bli innringet blant mer eller mindre venstreorienterte regjeringer. Sjakk. Men ikke sjakk matt helt ennå. I Colombia er det valg bare to uker etterpå. Det er et land som har bevegd seg fra høyre i retning sentrum og som har fått et noe bedre forhold til sine naboer under president Juan Manuel Santos. Han tar avstand fra forgjengeren Álvaro Uribes aggressive krigslinje, og har innledet en fredsprosess med geriljaen FARC. Og han vinner trolig gjenvalg.

Men både det grønne partiet, en ny venstrekoalisjon og uribistas synes å ha reelle muligheter. Selv om Uribes kandidat skulle vinne, er en tilbakevending til den militaristiske politikken som ble ført i perioden 2002-2010, usannsynlig: Verken situasjonen i landet eller opinionen i befolkningen er som i 2002. USA er svekket og har sagt at de må redusere militærstøtten, og Colombia er under press fra sine sosialistisk orienterte naboer. Et slikt utfall betyr imidlertid nesten helt sikkert slutt for fredsprosessen. På den annen side: Hvis en av de tre andre kandidatene vinner, og prosessen skulle lykkes, kan mye skje. I tillegg til å oppnå den lenge etterlengtede freden, vil en eventuell avtale med geriljaen «per definisjon» innebære et kompromiss for eksempel i jordspørsmålet, og dermed en forsiktig venstredreining.

Den vil også gjøre det vanskelig å forsvare amerikansk tilstedeværelse i landet, noe som kan være fordelaktig for nabolandene og da særlig Venezuela. Men det er et stykke igjen dit.